Nynorskordboka
forulempe
forulempa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forulempaå forulempe | forulempar | forulempa | har forulempa | forulemp!forulempa!forulempe! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forulempa + substantiv | forulempa + substantiv | den/det forulempa + substantiv | forulempa + substantiv | forulempande |
Opphav
frå tysk; av for- (2Tyding og bruk
Døme
- dei kjende seg forulempa;
- det er straffbart å forulempe offentleg tenestemann